Dixies kattunger – Mariskogens H-kull trodde jeg dette var.
Men sånn er det ikke.
Honning er ikke pappa til dette kullet.
Sånn. Nå er det sagt høyt.
Dette er noe av det pinligste jeg noen gang har opplevd. Men sånn er det, ikke mer å si om det. Dixie har lurt alle. Hvordan hun har klart det er det ingen som vet. Hun var, mener vi, inne hele løpetiden! Kattungene er også født den uka de skulle i henhold til termin. Altså – hun har vært ute og funnet seg en annen kar, Honning var tydeligvis ikke bra nok. Hvordan hun har klart å komme seg ut, finne en annen hannkatt, parre han, og så komme seg inn – uten at noen har oppdaget noe er mer en jeg klarer å forstå.
Jeg har plaget meg selv, vridd hodet mitt for å finne svar. Det jeg tenker er en mulighet er at når vi kommer inn med hundene etter kveldsturen har hun klart å smette ut? Og har brukt natta godt, for hun var i alle fall inne hver eneste morgen! (Vi har katteluke som er stengt ut og åpen inn.) Jeg vet ikke om det er dette som har skjedd – og nå innser jeg at å gruble over akkurat HVA som har skjedd er nytteløst. Det HAR skjedd!
Allerede under fødselen synes jeg det var rart at det ikke kom en eneste jente. Så jeg begynte å titte på kjønn, og jeg synes jeg kunne se tre jenter. Men uten noe rødt? Merkelig. De er nok gutter likevel tenkte jeg. Men jeg fikk en vond klump i magen. Etter en uke ble jeg sikker på at det er tre jenter, og farskapstest ble sendt inn. Nå er svaret kommet – Honning er IKKE far til disse.
Dette er en ordentlig prøvelse. Jeg forsøker etter beste evne å være tvers igjennom seriøs oppdretter, og så har jeg to huskattkull på rappen. Javel, ikke stort å gjøre med det nå. Det er bare å svelge tungt og gjøre det beste jeg kan gjøre. Jeg har i alle fall bestemt meg for å være helt åpen og ærlig!
Det har tatt tid for meg å klare å si dette høyt. Og det var i begynnelsen omtrent umulig å forholde seg til de små kattungene for meg. Men jeg har nå pliktskyldigst veid de hver dag, fulgt med og matet og tatt vare på fantastiske Dixie. Nå har jeg forsonet meg med det som har skjedd, og det er godt. Og jeg begynner å like de små skjønnhetene til og med!!
Og så ønsker jeg at ingen av dere noen gang opplever dette. Og når det er sagt så er jeg glad for at alle er friske, ingenting alvorlig har skjedd, det er kun min stolthet som har fått seg en alvorlig knekk. Og det trengte jeg, ellers hadde det ikke skjedd tenker jeg.
